Abstract

Finanskrisen har satt fornyet fokus på den praktiske betydningen av samfunnsøkonomifaget. I det følgende vil jeg diskutere fagets problematiske posisjon i overgangen mellom teori og praksis. Dette danner utgangspunkt for min påstand om at økonomene bærer et moralsk ansvar for hvordan faget direkte og indirekte legger premisser for økonomisk politikk og dermed også for den økonomiske utviklingen i samfunnet, finanskrisen inkludert. Jeg vil argumentere for at dette påkaller en etisk og epistemologisk bevisstgjøring av samfunnsøkonomiprofesjonen, og jeg antyder noen forslag til hvordan dette kan angripes.