Abstract

Denne artikkelen tar utgangspunkt i et skille mellom samfunnsstrukturer som avgrenser legers skjønnsmessige utfoldelse på den ene siden, og profesjonens tilrettelegging for kultiveringen av erkjennelsesmessige ferdigheter på den annen. Ved å videreføre H. Grimen og A. Molanders anvendelse av S.E. Toulmins modell for praktisk resonnering i en klinisk kontekst redegjør jeg for legeskjønnets multidimensjonale, epistemiske struktur. Gjennomgangen viser hvordan skjønnsanvendelse i legerollen kan analyseres i henhold til en fagteknisk, en distributiv og en relasjonell dimensjon. Mot denne bakgrunnen diskuterer jeg så spenninger som oppstår i skjæringspunktet mellom strukturering og kultivering av skjønnets ulike dimensjoner. Diskusjonen tydeliggjør at den medisinske profesjonen ikke kan betraktes som en selvtilstrekkelig premissleverandør når det gjelder å sikre adekvat kultivering av medlemmenes skjønnsutøvelse i en klinisk kontekst. Ved å synliggjøre og vektlegge de relevante profesjonseksterne bidragene i profesjonens pågående selvregulering kan befolkningens berettigete tillit til profesjonen styrkes ytterligere.Nøkkelord: strukturelt skjønn, epistemisk skjønn, profesjon, selvregulering, tillitEnglish summary: In Between Structures of Society and Profession: On Delimitation, Cultivation and Premises for Adequately Exercising Judgment in the Role as PhysicianThe point of departure of this article is a distinction between societal structures that delimit the discretion of the physician on the one hand and the profession's arrangements for the cultivation of the physician's judgment on the other. By developing H. Grimen and A. Molander's application of S.E. Toulmin's model for practical reasoning in a clinical context, the multi-dimensional epistemic structure of the physician's judgment in terms of technical, distributive, and relational judgment is accounted for. Against this backdrop, tensions emerging in the intersection between delimitation and cultivation of professional judgment in its various dimensions are discussed. The discussion clarifies that the medical profession is not a self-sufficient provider when it comes to ensuring an adequate cultivation of its members' judgment in a clinical context. It is argued that by emphasising and implementing the relevant external contributions to the profession's ongoing self-regulation, the public's justified trust in the medical profession can be strengthened.