L'hymne est, par excellence, le genre litteraire par lequel s'est operee la fusion entre christianisme et hellenisme, et d'ou paganisme et monotheisme se cotoient. Il revenait a Synesios de Cyrene, ce chretien platonisant, de participer a cette synthese: ne dans l'antique colonie grecque de Cyrene aux alentours de 370, il recoit tout d'abord une culture classique, selon le gout de l'epoque, avant de se tourner, sans pour autant renier l'hellenisme et la philosophie, vers le christianisme. A l'heure ou le monotheisme (...) commence a supplanter le polytheisme, ou Byzance prend le pas sur Rome, Synesios tente de creer un lien entre les deux traditions, notamment par le biais de son action politique, comme l'ambassade a Constantinople. La presente edition regroupe en un volume, les 9 hymnes de Synesios auxquels est ajoute l'hymne 10, sans doute apocryphe. La longue introduction presente la periode historique, riche, complexe, et trop peu connue, ainsi que l'auteur. Une notice generale fait le point sur le texte lui-meme, le genre de l'hymne et la tradition manuscrite. Chaque hymne est en outre precede d'une breve notice analysant la composition, la metrique et proposant de judicieuses pistes de lecture. Des notes accompagnent le texte et sont developpees, en fin d'ouvrage, par des notes complementaires. Le livre est encore enrichi par un Index verborum. (shrink)

Totalitarismespørgsmålet kan synes marginalt idag, nar Vestens politiske kultur analyseres: her er det kun ubetydelige partidannelser, der påkalder sig den fascistiske korporatlvisme eller den tvangskollektivistiske statskapitalisme.

Moderne samfunn synes mer sårbare enn vi synes å like og ta inn over oss. Flere tenkere som Ulrich Beck og Anthony Giddens har påpekt sammenhengen mellom teknologi, kompleksitet og risiko som et særtrekk ved det moderne samfunnet. De teknologier som bidrar til vår velstand og trygghet, er samtidig opphav til nye former for risiko. Vi utsettes dermed for risikoformer som er skapt av en utvikling vi alle har medansvar for, og som ingen enkeltpersoner eller grupper alene kan bære ansvaret (...) for. Det førmoderne livet var farefullt, og samfunnet ble utsatt for alvorlige kriser, men det var en type krise man i mindre grad kunne kalle menneskeskapt og som vi derfor ikke behøvde å laste oss selv og andre for. Noen av de mest alvorlige av vår tids kriser, derimot, er knyttet til våre egne, kollektive handlinger, og det stiller oss overfor spesifikt moderne etiske og politiske utfordringer. (shrink)

En tolkning af “Sein und Zeit” (herefter SuZ) kræver en afklaring af værensspørgsmålets rolle i værket, thi holdningen hertil bestemmer vurderingen af de mange enkeltanalyser, der indgår deri. Essayets tese er, at værensspørgsmålet er bærende i hele SuZ – hvilket ikke er så indlysende, som det måske synes. En række tolkninger har søgt at vise, at værensspørgsmålet er et pseudo-spørgsmål, der bør glemmes, men at de enkelte analyser i SuZ i sig selv er interessante . Andre tolkninger går ud fra, (...) at værensspørgsmålet selv aldrig bliver stillet i SuZ, men at der kun foretages en analyse af Dasein . Derfor bliver det et mål at vise, at de to hovedopgaver i SuZ, Daseinsanalysen og destruktionen af ontologiens historie, ikke er to hinanden uafhængige momenter, der hver især skal forberede grunden ud fra hvilken værensspørgsmålet skal stilles, men derimod er selve udfoldelsen af værensspørgsmålet. (shrink)

Enligt ett realistiskt synsätt kan ett påstående vara sant trots att det inte ens i princip är möjligt att veta att det är sant. En sanningsteoretisk antirealist kan inte godta denna möjlighet utan accepterar en eller annan version av Dummetts vetbarhetsprincip: (K) Om ett påstående är sant, så måste det i princip vara möjligt att veta att det är sant. Det kan dock förefalla rimligt, även för en antirealist, att gå̊ med på̊ att det kan finnas sanningar som ingen faktiskt (...) vet (har vetat, eller kommer att veta) är sanna. Man kan därför tänka sig att en antirealist skulle acceptera principen (K) utan att därför gå med på den till synes starkare principen: (SK) Om ett påstående är sant, så måste det faktiskt finnas någon som vet att det är sant. Ett mycket omdiskuterat argument – som ytterst går tillbaka till Alonzo Church, men som först publicerades i en uppsats av Frederic Fitch i Journal of Symbolic Logic 1963 – tycks emellertid visa att principen (K) implicerar principen (SK). Anta nämligen att (K) är sann, medan (SK) inte är det. Men om (SK) är falsk, så finns det ett påstående som är sant men som ingen faktiskt vet är sant. Anta nu att p är ett sådant påstående. Låt Kp betyda att någon vet att p är sant. Det galler alltså̊ att p är sant samtidigt som Kp inte är det. Betrakta nu påståendet (p ∧ −Kp). Enligt antagandet är detta påstående sant. Enligt (K) måste det då vara möjligt att någon vet att (p ∧ −Kp). D.v.s., det måste vara möjligt att påståendet K(p ∧ −Kp) är sant. Men i så fall är det också̊ möjligt att påståendet Kp ∧ K−Kp är sant, vilket i sin tur implicerar att det är möjligt att Kp ∧ −Kp är sant, vilket ju är absurt. Således kan inte (K) vara sann samtidigt som (SK) är falsk. Vi tycks således kunna sluta oss till att (K) implicerar (SK). I uppsatsen diskuterar jag några olika sätt att undgå̊ Church-Fitch paradoxala slutsats. Ett tillvägagångssätt är att ersätta kunskapsoperatorn med en hierarki av kunskapspredikat. Ett annat är baserat på distinktionen mellan faktisk och potentiell kunskap och ett förkastande av den vanliga modallogiska formaliseringen av principen (K). Den senare typen av lösning betraktas både från ett realistiskt och ett icke-realistiskt perspektiv. Utifrån denna analys kommer jag fram till slutsatsen att vi, vare sig vi är realister eller antirealister rörande sanning, kan sluta oroa oss för vetbarhetsparadoxen och ändå uppskatta Church-Fitchs argument. (shrink)

Sad1 and UNC84 (SUN) and Klarsicht, ANC‐1, and Syne homology (KASH) proteins interact at the nuclear periphery to form the linker of nucleoskeleton and cytoskeleton (LINC) complex, spanning the nuclear envelope (NE) and connecting the cytoskeleton with the nuclear interior. It is now well‐documented that several cellular functions depend on LINC complex formation, including cell differentiation and migration. Intriguingly, recent studies suggest that SUN proteins participate in cellular processes where their association with KASH proteins may not be required. Building on (...) this recent research, we elaborate on the hypothesis that SUN proteins may perform LINC‐independent functions and discuss the modalities that may allow SUN proteins to function at the INM when they are not forming LINC complex. (shrink)

Artikkelen er en analyse av utvalgte norske dokumenter om bruk av moderne bioteknologi i matvareproduksjon. Hvordan behandles temaet risiko i dokumentene? Har risikoforståelsen endret seg, og hvilken betydning tillegges forbrukernes oppfatninger om risiko knyttet til genmodifisert mat, i forhold til ekspertenes oppfatninger? Disse spørsmålene diskuteres i lys av den historiske konteksten dokumentene er utformet innenfor. Analysen er basert på NOU-rapporter fra 1990 og 2000, om bruk av bioteknologi i matproduksjonen og tilhørende risiko. Deler av stortingsmeldinger, stortingsproposisjoner, odelstingsproposisjoner og to lekfolkskonferanser (...) blir også studert for å dokumentere hvordan, når og om eventuelle endringer har funnet sted. Artikkelen viser at forbrukernes opplevde risiko med tiden synes å få endret eller redusert betydning, og at forbrukere og eksperter synes å operere på stadig mer separate arenaer. Det vises videre til en individualiseringstendens, der forventinger til forbrukerne om å ta ansvar og gjøre informerte, rasjonelle valg, tydeliggjøres. Man kan dermed si at den individualiseringstendensen man ser på mange områder i dag, også kan gjenfinnes i utviklingen av regelverk innen matvaresystemet og i beskrivelsen av forbrukeren som aktiv og velgende, også når det gjelder mulig kommende genmodifisert mat. (shrink)

In lieu of an abstract, here is a brief excerpt of the content:Philosophy and Rhetoric 36.3 (2003) 277-300 [Access article in PDF] Toward a Fragmatics, or Improvisionary Histories of Rhetoric, the Eternally Ad Hoc Cornelia Wells "Even historical truths are on the move, or truth is not the question." —my self "We don't / know much, and are / professors of it." —from Heather McHugh, "Professional Hazard," in McHugh (1987) In writing a history of rhetoric, we might want to know (...) before anything else both what rhetoric is and why we should care to be writing about it. Or we might begin with a notion of or motive for history or, more precisely, for doing or writing (a) history or histories (as opposed of course to History with a capital H, History proper, the "true whole" story and nothing else) of, specifically, rhetoric. 1 Or we might begin with a notion of subjectivity, of who this we is that concerns itself with this writing activity. Or we might focus on the writing itself, asking the question What is writing? or Who can do it? or What can it do? or What is it about? all of which may be much like answering or debating similar questions frequently asked about/of/through rhetoric. Indeed, rhetoric and writing, rhetoric and discourse, tend to be confused, or ecstatically intermingled, terms.Or fixating, as history so frequently does, on the oxymoronic notion of "final" origins, which function backward(ly) as destinations, we might begin with the question/justification of where or when rhetoric itself geographically/historically began and therefore establish the "proper" beginning place for our story of rhetoric to start. But as the contemporary poet Heather McHugh suggests, "where" may be "a narrow inquiry," and also when, for something always came before and generally from somewhere else, so that, ultimately, when and where never can be finally arrived at. 2 So we might, and probably will, follow the indirection or dereliction (as [End Page 277] opposed to direction) of the goddess Dike to Parmenides: "It is all one to me where I begin, for I shall return again." 3 Like Robert Frost, however, I doubt if I shall ever come back. Or not by the same road, believing with Heraclitus, "One cannot step twice into the same river" (or, perhaps less obviously, twice onto the same road) and that anyway it is "weariness to toil at the same tasks and be always beginning," at least beginning in the same place(s) (1979, Fragments LI and LIII). As they commonly say in Australia, a change is as good as a holiday. And anyway change arrives inevitably.So we may as well (as well as not) change our mind and change our route before it changes itself or us. We may as well turn away, before returning, pause from thinking about writing this particular history of rhetoric, about how or where or why to begin such a task in the "first" place (as if we have never previously occupied any other task or place), and consider instead some of the ways that histories of rhetoric have already been written or told or invented. But why should we make this turn? Well, for reconnaissance, I suppose. To get the lay of the land. To see the other side of the mountain. To show we've done our research. Or because a discipline demands continual recounting. To remain intact or stay in touch. Or for auld lang syne. Or so that improvisionarily, at least, "we shall have agreement on [']known['] premises, and the pursuit of further knowledge" (Rorty 1984, 67). Or to take stock. To see what's missing (as if we could say when the universe is full). Or to justify a point of departure. Or a point of entry into a conversation that preceded and therefore necessarily in some residual sense preempted or determined us. Or for just (only?) or unjust (not only?) cause. Or to establish ethos. Or just because. To show we "know." Auguring or augering (not arguing) a procedure Perhaps the best turn is to turn this essay, literally my attempted say, inside out... (shrink)

Healthcare apps er blevet en omfattende industri. Vi kan ganske gratis downloade tusindvis af apps, som sætter os i stand til at monitorere alt fra vores fysiske form til vores mentale velbefindende, og vi kan gennem denne monitorering, producere endeløse datamængder og viden om os selv og vores liv – altså skabe et «monitoreret mig». Men hvordan forholder vi os til denne mulighed? I nærværende artikel tages udgangspunkt i foreløbige resultater fra et igangværende ph.d. projekt, hvor brugen af apps og (...) biofeedback anvendes i praksis, til at belyse en stigende stressproblematik blandt lærere i den danske folkeskole. Artiklens ærinde er, at tematisere de normer og fortolkningsrammer, som kommer til syne, når aktørerne selv italesætter sit «monitorerede mig» og hernæst diskutere, i hvilken position, disse normer og tolkninger af teknologien i anvendelse, bringer aktøren. Er «det monitorerede mig» en mulighed for frisættende autonomi – en empowerment? Eller bidrager monitoreringen i stedet til individualisering eller patologisering, hvor vi gennem ejerskabet af vores egen fortælling, producerer et overansvar for eksempelvis hvilken behandling vi skal modtage, eller hvordan vores arbejdsmiljø bør være?Nøgleord: Etik, humanistisk sundhedsforskning, selvmonitorering, Ecological Momentary StorytellingEnglish summary: The Monitored Me - empowerment or pathologization?Healthcare apps have become a major industry. We can freely download thousands of apps, that enable us to monitor everything, from our physical condition to our mental well-being, and we can through the monitoring produce endless amounts of data and knowledge about our inner selves and our lives - creating a “monitored me”. But how is this technological possibility dealt with, in practice? The present article presents and discusses results from a case study in which apps and biofeedback were used to illuminate an increasing stress problem among teachers in the Danish preliminary school system. The focus of the article is to analyze the self-interpretation framework that appears when the users of the technology articulate the "monitored me” and hereafter discuss how these self-interpretations position the user. Is “the monitored me” an opportunity for liberating autonomy – for empowerment? Or does it contribute to individualization or pathologization? (shrink)

Den moralske virkelighed er en filosofisk undersøgelse af moral og etik i videst mulige forstand, der bunder i en frustration over oplevelser med den filosofiske etik. Den filosofiske etik skal vejlede os moralsk i vore handlinger, men det synes som om den hverken kan hjælpe os med det eller redegøre for moralen. Moral er et samfundsmæssigt fænomen, men det gør den filosofiske etik typisk ikke meget ud af. I en situation, hvor etikken er i krise, er det derfor værd at (...) se på, hvad moralsociologien kan berige etikken med. Pointen er ikke, at sociologien skal afløse eller begrunde etikken. Idéen er, at udvikle en filosfisk etik, der er sociologisk informeret. I det perspektiv analyseres Émile Durkheim, Niklas Luhmann og Zygmundt Bauman, ligesom det afslutningsvist skitseres, hvordan en sociologisk informeret etisk refleksion kunne se ud. (shrink)

Moderne teknologi gir fantastiske muligheter for menneskelig formering. Mange som tidligere ikke kunne få barn, eller som fikk syke barn, kan nå hjelpes. Samtidig reiser mulighetene en rekke vanskelige moralske spørsmål, som ikke har enkle svar – ofte fordi de bunner i grunnleggende etiske motsetninger. Denne artikkelen gir en kort oversikt over de mulighetene som tre typer teknologier gir: assisterende, seleksjonsfremmende og egenskapsendrende teknologier. Deretter peker den på noen av de viktige moralske spørsmålene som disse teknologiene reiser i betydningen «Hvordan (...) bør teknologiene brukes»? Så stilles spørsmålet: Hvordan skal vi begrunne bruken? Dette spørsmålet peker på en rekke grunnleggende etiske utfordringer. Det er disse utfordringene som gjør at de moralske spørsmålene sjelden finner solide og stabile svar, men til stadighet blusser opp i til dels heftige offentlige debatter. I tillegg løfter artikkelen frem flere moralske spørsmål som er glemt eller gjemt. Spørsmålene som vi ikke stiller kan ofte fortelle oss like mye om oss selv og våre verdier, som de spørsmålene som drøftes eksplisitt. De moralske spørsmålene – samt de underliggende etiske utfordringene og de glemte spørsmålene – kan forklare hvorfor debattene ofte står på stedet hvil, og hva vi må jobbe med for å komme videre i drøftingene av moderne reproduksjonsteknologi. Vi synes å være teknologiske helter som er fremragende på teknikk, men elendige på etikk. Målet er å forhindre at vi blir tragiske helter som går til grunne på våre beste egenskaper. Nøkkelord: reproduksjonsteknologi, assistert reproduksjon, invitro-fertilisering, fosterdiagnostikk, genredigering, sortering, abortEnglish summary: Ethical challenges with newer reproductive technology Modern technologies provide fascinating opportunities for human reproduction. Many persons previously infertile, or who risked having diseased children, can now have healthy children. At the same time, these technological opportunities also raise a wide range of moral questions, which rarely have easy answers. One reason for this is that they are based on profound ethical challenges. This article sets out to give a short overview of three types of technologies: assisting, selective, and characteristic-changing technologies. It goes on to highlight some of the important moral questions raised by these technologies. The third part addresses the basic ethical challenges lurking behind the moral questions and debates. The fourth part addresses some forgotten or hidden questions, arguing that these are telling and important. The article ends with arguing that many of the basic ethical challenges and the unaddressed questions can explain why debates on reproductive technologies are so heated and static. We appear to have become technological giants, but ethical infants. Accordingly, we should try to avoid becoming tragic heroes succumbing to our very best abilities. (shrink)

Bakgrunn: Preimplantasjonsgenetisk diagnostikk er en genetisk undersøkelse av befruktede egg før de settes inn i livmoren i forbindelse med assistert reproduksjon. Hensikten med PGD er å unngå at det fremtidige barnet får en alvorlig arvelig sykdom, og at par som på grunn av arvelig sykdom har vansker med å få barn, kan få avkom. PGD er kontroversielt og et sentralt tema for den pågående vurderingen og revisjonen av bioteknologiloven.Metode: Paradoksteori anvendes for å identifisere og analysere noen av kontroversene ved PGD. (...) Det skilles mellom tilsynelatende paradokser, antinomier og aporier. Materialet er offentlige dokumenter, debattinnlegg og faglitteratur.Resultater: Det finnes en rekke tilsynelatende paradokser på PGD-ens område, slik som at PGD gjøres selv om det er svært liten sannsynlighet for at det blir født et alvorlig sykt barn, og at det gjøres PGD for mindre alvorlige sykdommer når forutsetningen for PGD er alvorlig arvelig sykdom. Samtidig finnes det også antinomier: At PGD gir rett til helsehjelp uten at det eksisterer noen pasient, og at PGD gjennomføres selv ved høye kostnader og lav suksessrate. Om embryoet og fosteret har moralsk status og rett på beskyttelse, synes å utgjøre en apori.Konklusjon: Å formulere moralske utfordringer som paradokser kan være en fruktbar måte å tydeliggjøre utfordringer og motsetninger på. Dessuten kan det styre innsatsen: Vi bør bestrebe oss på å rydde opp i tilsynelatende paradokser, jobbe hardere med grunnlagsutfordringene ved antinomier og til en viss grad akseptere motsetningene ved aporiene.Nøkkelord: Preimplantasjonsgenetisk diagnostikk, paradoks, antinomi, aporiEnglish summary: PGD's ParadoxesBackground: Pre-implantation genetic diagnosis is a genetic test of embryos before implantation as part of in vitro fertilization. The purpose of using PGD is to help people avoid having children with serious genetic disease and to help those with genetically based infertility to have children. PGD has been controversial and is assessed as part of the revision of the Norwegian biotechnology act.Method: Paradox theory is used to identify and analyse controversies with PGD. It distinguishes between resolvable paradoxes, antinomies and aporias. The material comprises official documents, public debates, and professional publications.Results: Many resolvable paradoxes are identified with PGD, such as that PGD is done even in cases where there is very little chance that a seriously ill child will be born and in case of diseases that are not considered to be «serious inheritable disease,» as required by the law. At the same time, there are antinomies: PGD is subsumed within a patient's rights even if there is no patient, and PGD is done even when the success rate is low and the expenses are high. Whether the embryo and the foetus have a right to protection appears to be an aporia.Conclusion: Analysing moral problems in terms of paradoxes may be a fruitful way of displaying challenges and conflicts. Moreover, it may give focus and direction to our endeavours. That is, we should try to resolve the resolvable paradoxes and work harder with the conflicts of the antinomies, and, to a certain extent, to accept the antagonisms of the aporias. (shrink)

Ny bioteknologi gir nye muligheter som har vist seg å være moralsk utfordrende. Det gjelder særlig innenfor menneskelig reproduksjon, der denne teknologien er spesielt potent. Med virkeliggjøringen av antikkens drøm om å kunne påvirke fremtidige barns egenskaper følger en rekke vanskelige valg. I analysen av og debatten om slike valg har man forsøkt å skille mellom tilvalg og fravalg med hensyn på bestemte egenskaper. Ett konkret eksempel er hvorvidt personer med Klinefelter syndrom skal tilbys assistert befruktning, og det illustrerer at (...) slike skiller kanskje ikke er så dekkende eller viktige for den etiske debatten som man kan få inntrykk av. Andre grunnleggende problemstillinger synes vel så påtrengende. Det betyr ikke at vi må forkaste seleksjonsmodellen. Eksemplet med Klinefelter syndrom stimulerer derimot til å revidere og utvikle den, og det gir føringer for hvordan modellen kan nyanseres og anvendes ut over skillet mellom tilvalg og fravalg. Denne revisjonen kan redusere seleksjonsproblematikkens polemiske kraft, men kanskje også øke dens anvendelse for etikk i praksis. (shrink)

Denne artikkelen innledes med en forutsetning: at dagens samfunn er sterkt avhengig av ekspertsystemer som utvikles og forvaltes av profesjoner og deres medlemmer. Profesjonsutøvelse må derfor forankres i faglig kunnskap og ikke minst i en reflektert etisk bevissthet om profesjoners samfunnsoppdrag. Med dette som utgangspunkt påpekes det i denne artikkelen at høyere utdanning har ansvar for å utdanne kommende profesjonsutøvere med moralsk handlingsberedskap. I lys av dette gjennomgås nasjonal og internasjonal forskning på læring av yrkesetikk innenfor ulike profesjonsutdanninger og erfaringer (...) med yrkesetikk i praksis. Funn fra disse studiene viser at mange nyutdannede ikke opplever å være godt nok forberedt på yrkesetiske dilemmaer. Det indikerer at høyere utdanning ikke jobber med læring av yrkesetikk på en tilstrekkelig måte. Andre funn viser at i profesjonsutdanninger der det har vært jobbet systematisk med moralske spørsmål relatert til autentiske case, synes studenter å utvikle en mer bevisst yrkesetisk handlingsberedskap. Det konkluderes med at empirisk forskning bidrar med verdifull kunnskap om sentrale og kritiske forutsetninger og faktorer vi må ta hensyn til om målet er å danne grunnlag for en reflektert yrkesetisk handlingskompetanse for et konfliktfylt arbeidsliv. Systematisk utdanning i moralsk resonnement, deltagelse i praksis, utvikling av et etisk språk og en bevissthet om profesjonsmoralens forankring, er sentralt. Vi trenger imidlertid mer empirisk forskning på forholdet mellom det normative mandat og den enkelte profesjonsutøvers forståelse av yrkesetikk og handling i praksis. Det vil kunne øke vår innsikt i hvordan høyere utdanning kan hjelpe fremtidige profesjonsutøvere til moralsk handlingsberedskap. (shrink)

Dette nummeret av Etikk i praksis er i utgangspunktet ikke et temanummer. Profesjonsetiske utfordringer synes likevel å utgjøre et gjennomgangstema i de fleste av artiklene som utgis i dette nummeret. Det er en påminnelse om at en aldri blir ferdig med etiske problemstillinger innenfor et fagfelt, siden fagfeltene og profesjonelle oppgaver samt forventninger til profesjonen forandres hele tiden.

I dette nummeret av Etikk i praksis ønsker vi å fokusere på et betent problemområde, nemlig etikken rundt teknologisk fravalg og tilvalg av fremtidige syke og funksjonshemmede barn. Det handler om abort, medisinsk teknologi og valg av barn. Det kan synes som om vi står overfor nye muligheter for fravalg og tilvalg som ikke bare setter en ny debatt, men som samtidig krever en tilbakevending og nyåpning av tidligere gjennomdiskuterte spørsmål og tema. Debattene rundt «valg av barn» berører dype, eksistensielle (...) dimensjoner ved menneskelivet. I tillegg berører det store samfunnsmessige temaer som inklusjon og menneskeverd, selvbestemmelse, abort, eugenikk og samfunnets forståelse av funksjonshemming. (shrink)